i krigens dager

Som liten tenkte jeg ofte det samme når jeg hørte om motstandsbevegelsen i krigens dager. "Jeg ville vært med i motstandsbevegelsen, dersom jeg levde da." En heltemodig tanke fra en ung gutt - men realistisk? De som kjente meg i ungdommen ville trolig bekrefte det. De som kjenner meg nå også. For jeg er idealistisk og langt fra redd for å stå for det jeg tror på.

Min bestemor kan fortelle mye fra de utfordringer de hadde i krigens dager. Hun snakker selvsagt om 2. verdenskrig. Noe både hun og andre beskriver, er samholdet mot en felles fiende. En tydelig og definert fiende er lett å samles mot. Vi har ikke én så tydelig fiende i dag, men vi aner truslene like fullt. Vi lever i høyeste grad i krigens dager. Krigen pågår uten at særlig mange engasjerer seg.

Verdivalgkrigen er vår tids krig. For meg er det ikke først og fremst en verdenskrig, men minst like mye en krig mellom krefter i vår egen del av verden. En borgerkrig med noen bevisste, men flest passive deltakere. Noen agendaer kan være lite tydelig å få øye på, dersom man ikke holder øynene åpne.

Det vanskelig ved verdivalgkrigen er at det krever tid og innsikt å ta stilling. Det er ikke åpenbart at det angår meg. Og det er ikke åpenbart hvilke valg jeg har. Dessuten går ikke den mediesynlige verden under i morgen dersom jeg ikke involverer meg umiddelbart. Det vanskelige ved verdivalgkrigen er enkelt. Det er for enkelt å ikke ta stilling.

Som liten var jeg ganske klar i mitt valg. Som voksen er jeg noe mer uklar. Jeg ser truslene uklart. Jeg er uklar til å ta stilling. Jeg skjuler meg bak mer klare utfordringer i jobb og privatliv. Jeg vet mange verdivalg angår meg. Det er noe tydeligere når jeg ser konsekvenser for mine barn. En lite heltemodig tanke fra en voksen mann - men realistisk. Er jeg fortsatt idealistisk og uredd? Jeg holder ikke øynene åpne, men myser. Kona sier av og til at jeg burde sjekke om jeg trenger briller. Men det er skummelt med utsikt - man kan få innsikt...